Hva skjer med JV Library appen?

Da Jehovas vitner nylig oppdaterte bruksvilkårene for JW Library-appen, var det trolig få brukere som faktisk leste gjennom teksten før de trykket «Godta». Men dokumentet er interessant – ikke bare juridisk, men også prinsipielt.

Ja, for hvor ofte orker vi å lese det faktisk innholdet i slike godkjenninger? Det kan være gode grunner til å finne ut hva man egentlig godtar i dette tilfellet.

Ved første øyekast framstår JW Library som en enkel informasjons- og bibelapp. Men bruksvilkårene viser at appen samtidig er del av et langt mer kontrollert digitalt system, der organisasjonen forsøker å regulere både distribusjon, bruk og videreformidling av innholdet sitt.

Avtalen slår fast at brukeren ikke kjøper appen, men får en «begrenset, fullt opphevbar lisens» til å bruke den. Organisasjonen forbeholder seg samtidig retten til å endre vilkårene når som helst, og til å avslutte brukerens tilgang «av enhver grunn eller uten grunn», basert på eget skjønn.

Det mest interessante er imidlertid restriksjonene rundt bruk av innholdet.

Bruksvilkårene forbyr blant annet:

• republisering av materiale fra appen på nettsteder eller sosiale medier

• utvikling av alternative verktøy eller tjenester som henter ut innhold fra appen

• automatisert nedlasting eller lagring av materiale

• distribusjon av innhold sammen med annen programvare

  
  

Brukere får lese, laste ned og dele lenker – men ikke kontrollere eller videreformidle materialet på egne premisser.

Dette representerer i praksis en overgang fra tradisjonell opphavsrett til kontraktsbasert kontroll. I stedet for kun å støtte seg på vanlige regler om sitatrett og opphavsrett, forsøker organisasjonen også å regulere brukerens handlinger gjennom en eksplisitt avtale som må godtas før appen tas i bruk.

Det er vanskelig å vite hvor langt slike vilkår faktisk ville stått juridisk i Norge eller EU dersom de ble utfordret. Men hensikten virker tydelig: å sikre størst mulig kontroll over hvordan organisasjonens materiale distribueres, analyseres og brukes i andre sammenhenger.

Et annet punkt som vekker oppmerksomhet, gjelder medisinsk informasjon.

I bruksvilkårene understrekes det at innholdet i appen ikke skal forstås som medisinsk rådgivning, og at organisasjonen ikke tar ansvar for medisinske beslutninger som tas på bakgrunn av innholdet. Samtidig er det velkjent at Jehovas vitners publikasjoner og undervisning brukes som grunnlag for alvorlige medisinske valg blant medlemmer, blant annet knyttet til blodoverføring.

Dette skaper en tydelig spenning mellom religiøs veiledning og juridisk ansvar. Organisasjonen ønsker å gi moralsk og religiøs veiledning i spørsmål som kan være livsavgjørende, samtidig som den juridisk distanserer seg fra ansvaret for konsekvensene av slike valg.

JW Librarys bruksvilkår er derfor mer enn en teknisk formalitet. De gir et innblikk i hvordan en moderne religiøs organisasjon forsøker å kombinere digital distribusjon, merkevarekontroll, juridisk risikohåndtering og sentralisert informasjonsstyring i en tid der innhold kan kopieres, analyseres og deles på sekunder.

Hvorfor gjør det dette? Er det en del av en større strategi? En kamp mot kritikere?