Hvem er «den tro og kloke slave»?

Jehovas vitner lærer at «den tro og kloke slave» i Matteus 24: 45–51 er identisk med deres styrende råd. Denne gruppen sies å være Guds kanal på jorden og den som gir «åndelig mat i rette tid». Hva sier selve teksten? (Det har vært ulike tolkninger av dette, så vi forholder oss her til den nåværende tolkningen)

Et spørsmål – ikke en identifikasjon

Jesus innleder med et spørsmål:

«Hvem er egentlig den tro og kloke slave …?»

Dette er ikke en identifikasjon, men en åpning, kun et spørsmål. Teksten navngir ingen gruppe og peker ikke direkte på en bestemt organisasjon.

Kun én slave, men to mulige utfall

Lignelsen beskriver kun én slave som kan vise seg å være:

• tro og klok – og bli belønnet

• ond – og bli straffet

  
  

Det er altså kun én slave som omtales i lignelsen - men med to mulige utfall. Ikke to ulike slaver som det kan høres ut som i Jehovas vitners lære.

Når skjer vurderingen?

I lignelsen skjer vurderingen når «herren kommer». Det betyr at belønning eller straff knyttes til et fremtidig tidspunkt. I Jehovas vitners egen forståelse knyttes dette gjerne til «den store trengsel» – altså et endelig oppgjør.

Dette reiser et enkelt spørsmål:

Hvis vurderingen av slaven skjer ved dette fremtidige tidspunktet, hvordan passer det med en utnevnelse som skal ha skjedd i 1919?

Parousia og 1919

Forklaringen som gis, er at Jesus hadde et usynlig nærvær fra 1914 (parousia), og at en inspeksjon av "alle verdens religioner" førte til utvelgelse av Bibelstudentene som "Guds kanal" i 1919. Men dette bygger på en forutsetning som ikke fremgår direkte av lignelsen. Uten denne antagelsen faller koblingen til 1919 bort.

Hva trodde og praktiserte man i 1919?

Hvis 1919 skal forstås som tidspunktet da en gruppe ble godkjent som «tro og klok», blir det relevant å se på hva denne gruppen faktisk stod for på den tiden.

Historisk var dette perioden da bevegelsen fortsatt var kjent som Bibelstudentene. Flere forhold skiller seg fra det Jehovas vitner i dag oppfatter som «sannheten»:

• Feiring av jul og bursdager

• En mer fremtredende rolle for Jesus i tilbedelsen

• Lærepunkter som senere ble forkastet

  
  

Et kjent eksempel er Charles Taze Russells syn på pyramidene i Egypt som et «steinvitne» med profetisk betydning (ofte omtalt som pyramidologi).

Dette leder til et nøkternt spørsmål:

Hvis slike oppfatninger i dag ville blitt ansett som feil – i noen tilfeller også som grunnlag for disiplinære reaksjoner – hvordan kan samme periode samtidig beskrives som tidspunktet for en guddommelig godkjenning?

Hvem er «herren» – og hvem er «slaven»?

Jehovas vitner forstår «herren» som Jesus, og «slaven» som en gruppe mennesker.

Men teksten sier imidlertid ikke dette eksplisitt. I evangeliene ellers omtaler Jesus Gud som sin overordnede (sin herre), samtidig som han selv opptrer i en tjenende rolle – den som underviser og gir «mat» til sine disipler. Selv i rollen som «slave» da han vasket disiplenes føtter.

Kan dette åpne for en alternativ, tekstnær lesning?

• at «herren» kan forstås som Gud?

• og at «slaven» kan forstås som den som faktisk gir «mat i rette tid» – nemlig Jesus selv?

  
  

Denne forståelsen forutsetter ingen historisk utnevnelse, men tar utgangspunkt i rollen slik den fremstår i evangeliene.

En annen mulig forståelse

Lignelsen kan også leses mer generelt: som en advarsel til enhver som får ansvar for andre. Poenget blir da ikke å identifisere én bestemt «slave», men å understreke betydningen av trofasthet og ansvar.

Et spørsmål om grunnlag

Dette leder til et sentralt spørsmål: Er det tilstrekkelig grunnlag i teksten til å identifisere «den tro og kloke slave» som en bestemt organisasjon i moderne tid – og knytte dette til en historisk hendelse i 1919? Eller åpner teksten for flere mulige forståelser?

Avsluttende refleksjon

Lignelsen i Matteus 24 er kort, men har fått stor betydning for Jehovas vitner. Nettopp derfor kan det være nyttig å skille mellom hva teksten faktisk sier, og hvilke tolkninger som legges inn i den. Spørsmålet er ikke bare hva man tror, men hvor godt selve grunnlaget for tolkningen holder.