Voldtekt - Når gode råd ikke henger sammen med virkeligheten

I en artikkel publisert i Awake! 22. februar 1984 – et magasin utgitt av Jehovas vitner – gis det råd om hvordan kvinner bør forholde seg til voldtektstrusler. Artikkelen er opprinnelig skrevet på engelsk; sitatet nedenfor er oversatt:

«Det tiltenkte offeret bør huske at voldtektsmannen er et menneske … hun bør samtidig behandle ham med forståelse, som et medmenneske.»

Sett i sammenheng er ikke artikkelen en oppfordring til passivitet. Tvert imot legger den sterk vekt på at en kvinne bør gjøre motstand. Den forsøker å gi et budskap om handlekraft og mot, og avviser ideen om at underkastelse er det tryggeste.

Nettopp derfor er sitatet over så interessant – og så problematisk.

For samtidig som teksten oppfordrer til aktiv motstand, introduserer den et moralsk ideal om hvordan offeret bør forholde seg mentalt og menneskelig til overgriperen i samme øyeblikk. Det er her spenningen oppstår: Det forventes ikke bare at man skal handle – men også at man skal gjøre det på en bestemt, «riktig» måte, preget av forståelse og ro.

Dette er en urealistisk forventning i en situasjon der offeret er i en ekstremt vanskelig situasjon. I en akutt trusselsituasjon styres mennesker ikke av gjennomtenkte moralske idealer, men av instinktive reaksjoner: kamp, flukt eller frys. Å legge et ekstra lag av moralsk vurdering oppå dette – hvordan man bør se på overgriperen som menneske – risikerer å skape forvirring og i verste fall skyldfølelse hos den som utsettes for vold.

Det er også en sammenblanding av to ulike nivåer: Ja, det kan være riktig å erkjenne at også en overgriper er et menneske med en bakgrunn. Men det perspektivet hører hjemme i ettertid – i rettsoppgjør, forebygging og refleksjon. Det har ingen praktisk funksjon i det øyeblikket et overgrep skjer.

Artikkelen forsøker å styrke. Men ved å kombinere krav om motstand med et ideal om forståelse, ender den opp med å legge en ekstra byrde på den som allerede står i en ekstrem situasjon. Hvor plasseres ansvaret for ugjerningen? Hos forbryteren eller hos offeret?

Noen ganger er det mest realistisk – og mest menneskelig – å erkjenne at overlevelse ikke følger et moralsk manus.

Min konklusjon: Dette er ikke gudgitt veiledning, men menneskelig feilbarlighet, forkledd som "gåde råd" i en ekstremt vanskelig og potensielt farlig situasjon. Lenke til artikkelen på engelsk