© inkognito | 2017

Please reload

Siste innlegg

Brev fra en eldste

9.8.2017

Skrevet av

Vi har fått lov til å dele denne historien, skrevet av en bror som var eldste i en menighet i over 20 år. 

 

 Min historie som Jehovas vitne startet da jeg var en liten gutt, og som så mange andre opplevde på 70 tallet - så var dette fordi mine foreldre begynte å studere Bibelen med Jehovas vitner. 

 

For å gjøre et langt hopp frem i tid kan jeg fortelle om at jeg gikk "gradene" i menigheten - først som forkynner, så menighetstjener og til slutt ble jeg utnevnt til å tjene som eldste. Så langt var alt fint, jeg trivdes med dette og så ingen grunn til å slakke av verken i de oppgavene jeg hadde i menigheten eller i tjenesten. Jeg følte meg heldig og glad som hadde et så fint håp for fremtiden, og jeg var ivrig etter å fortelle andre om dette. 

Min aller første tanke om tvil, om jeg kan kalle det noe slikt, oppstod en dag da jeg nesten ved en tilfeldighet kom over en artikkel i en avis som omtalte "farlige sekter". Uten å tenke over at det var noen sammenheng, eller at det i det hele tatt handlet om min egen religion så leste jeg artikkelen. 

 

Et av temaene i artikkelen var "10 tegn på at du er fanget i en sekt". Jeg kan huske jeg lo litt oppgitt for meg selv, og tenkte "stakkars mennesker" om dem som opplevde slike ting. 

Jeg gjengir listen som jeg leste i artikkelen her:


1. Sekten har sannheten
Den innsikt som forvaltes av sektens ledelse er hellig, som regel en åpenbaring (Eller ved ´ínspirasjon´ direkte fra Gud)

2. Sektlederen har makten.
Det er som regel en leder eller ledergruppe, og organisasjonen er bygd opp som en pyramide, med en sterk leder på toppen. (Kritikk mot lederen sidestilles med kritikk mot Gud.)

3. Sekten har sterke og enkle fiendebilder.
Den ytre fienden og de onde er utenfor sekten, de gode er innenfor. De som er utenfor sekten har en mindre verdig eksistens, og har ikke kvalifisert seg til "belønningen" (Evig liv)

4. Medlemmer endrer identitet ved opptak.
Det skjer ved seremonier. De får gjerne nytt navn eller kallenavn. Den gamle identitet eller mennesker med annen tro blir sjikanert. De gamle forbindelser knyttet til økonomi, familie, arbeid og vennskap blir endret radikalt.

5. Sekten tar sosial kontroll.
Krav om lojalitet betyr at tid, penger, tilgang til annen informasjon og grunnlag for beslutninger må kontrolleres av sektens organisasjon.

6. Sekten holder levende en indre og en ytre fiende.
Fienden er synden, eller feil som begås av sektmedlemmer. Alle på utsiden er fiender og på motstanderens (Satans) side.

7. Målet overordnes midlene.
Sektens mål er viktigere enn de allmenngyldige bud som gjelder i verdensreligionene og filosofiske moralsystem. Det første er som regel løgnen. Du får dobbel tale i forhold til de utenfor. Det er greit å lyve for utenforstående, men ikke for andre medlemmer. Senere kan det gjelde andre bud som å stjele, bud knyttet til seksualliv og familiesamhold, og i ekstreme tilfeller å drepe.

8. Sekten utvikler et eget språk som blir et sluttet univers.
Dette språket er gjerne ikke rasjonelt og inneholder mystisk manipulasjon og med ladede uttrykk.

9. Kunnskapen i sekten er hierarkisk og esoterisk.
Nybegynnere får ikke tilgang til kunnskap og informasjon som lederne har. Kunnskapen er skjult og under kontroll av ledelsen og bygd opp slik at man må gjøre seg fortjent ved å vise lydighet.

10. Å forlate sekten eller kritisere lederne blir møtt med sanksjoner.
Det kan være alt fra sosialt brudd (utstøtelse) til fysisk forfølgelse

 

Først tenkte jeg ikke så mye på dette, men senere på dagen begynte jeg å tenke over det jeg hadde lest. Jeg fant frem artikkelen igjen og tenkte med meg selv at jeg skulle være ærlig å sjekke dette mot det jeg selv var en del av. Dette føltes ukomfortabelt, for jeg følte meg som om jeg gikk bak ryggen på Selskapet og menigheten. Jeg følte meg som en sviker. Likefullt bestemte jeg meg for å sjekke ferdig, og etter å ha tatt en grundig gjennomgang og analysert dette mot min egen religion endte jeg opp med å bli helt skjelven og redd. Fremdeles følte jeg sterk skyldfølelse og som om jeg kritiserte Jehova. Hvem ønsket å gjøre noe slikt? Det var bare "onde frafalne". 

 

Jeg måtte allikevel innse for meg selv, at beskrivelsen (med unntak av noen detaljer) passet som hånd i hanske på Selskapet Vakttårnets metoder. Jeg begynte å stille meg spørsmål? Var jeg en del av en sekt? En kult? Ble jeg manipulert? Spørsmålene stod i kø, og desto mer jeg tenkte på dette så klarte jeg ikke å roe ned tankene. 

Jeg forsøkte å skyve dette bort og ble mer opptatt av å lese i Vakttårnet og studere Selskapets litteratur. I et av bladene stod det skrevet at det kunne være fornuftig å "granske sin egen religion". Jeg skjønte jo naturligvis at Selskapet her siktet til at medlemmer av "falsk religion" burde gjøre dette, og at de ikke mente at Jehovas vitner skulle starte slik gransking. Jeg bestemte meg for å begynne å "granske" for spørsmålene begynte å melde seg stadig oftere.

 

Kort tid etter begynte "snøballen å rulle", og jeg gjorde et dypdykk i Jehovas vitners historie. Jeg gikk virkelig inn for å finne ut alt. Resultatet av denne private og svært grundige undersøkelsen sendte sjokkbølger gjennom meg. Jeg vil for ordens skyld påstå at jeg gikk inn i dette med en innstilling om å forsvare "Sannheten" og at jeg ikke ønsket å se på noe med et kritisk blikk. Jeg trodde fremdeles på det tidspunktet at Jehovas vitner har Sannheten. 

 

Ganske raskt begynte grunnmuren i min tro å slå betydelige sprekker. Den ene oppdagelsen etter den andre gjorde at jeg fikk mange søvnløse netter med grubling. Fremdeles følte jeg at det var meg det var noe galt med, og jeg bar på en stor skyldfølelse i mange måneder. 

 

Jeg forsøkte å prate med andre eldste om dette, og fremdeles med et søkende sinn stilte jeg spørsmål - ikke for å være kritisk - men for å finne svar. Den holdningen jeg ble møtt med var overraskende og jeg følte meg både avvist og stigmatisert fordi jeg nå fremstod som "åndelig svak" og jeg ble kraftig advart mot å "tvile på den tro og kloke slave". Jeg forstod raskt det ikke var noen nytte i å prate med andre - men spørsmålene jeg hadde stanset ikke av den grunn og jeg følte meg etterhvert desperat og svært nedfor fordi jeg følte jeg var i ferd med å miste grepet om det jeg trodde på. Jeg ville ikke dette. Men det var uunngåelig. 

Et spørsmål som stadig vendte tilbake var: Tåler ikke Sannheten at man stiller spørsmål? Er ikke Sannheten sterk nok til å stå på egne ben og avvise alle anklager og løgner? Hvorfor svarer ikke Jehovas vitner på kritikk? Hvorfor er det ikke "lov" å prate om enkelte tema?

De første gangene jeg tok meg til å gjøre det mest forbudte av alt, det å lese hva motstanderne av Selskapet hadde på hjertet kan jeg huske jeg ristet av frykt og redsel. Hva var det jeg gjorde? Hvordan kunne jeg sette meg ned å "spise ved demonenes bord"? I begynnelsen var det ikke noe problem, fordi mange av de frafalne var så bitre, hatske og hånlige at jeg kjente vemmelse for det de påstod og måten de oppførte seg på. Jeg fikk ingen sympati for dem. Det de sa og skrev virket mot sin hensikt. Dermed tenkte jeg også slik at det de forsøkte å formidle faktisk var løgner som de diktet opp for å "sverte Jehova". Akkurat slik Selskapet påstod om de "onde frafalne". 

Jeg googlet mye på den tiden. Etter en stund forstod jeg at mange av de "frafalne" var oppriktig søkende mennesker som hadde begynt å "tenke selv" og at de var i samme situasjon som meg. De var verken onde eller svikefulle. Mest av alt var de fortvilet. 

Jeg fortsatte mine egne undersøkelser, og ble stadig mer overrasket. Det var en lang rekke betydelige uoverensstemmelser mellom historiske fakta og den historien som selskapet serverte, f.eks. i Jehovas vitners egen "historiebok" Forkynnere av Guds Rike. Hvordan kunne Selskapet lyve? Var det derfor de frarådet medlemmer å høre på "kritikk"?


Jeg ønsker ikke å gå inn på alle detaljene i det jeg oppdaget ved å "tenke selv" - men kan svare på dette om noen lurer. Admin har min kontaktinformasjon.

Resultatet ble i alle fall at jeg til slutt ble helt overbevist om at Selskapet Vakttårnet og Det styrende råd ikke forvalter "Sannheten", at de ikke er den tro og kloke slave og at de beviselig har - jeg ville brukt ordet forfalsket - men la meg heller si "unndratt opplysninger" som jeg mener de burde være åpne og ærlige om. De har vært langt i fra ærlige. Og de bruker religion for å undertrykke og kontrollere - fremfor å fremme kjærlighet, åpenhet og ekte vennlighet. Det er sterke påstander fra meg, men jeg mener å kunne bevise dette og har selv erfart det.  

Jeg befant meg i et fryktelig dilemma. Konsekvensene av å trekke meg som eldste var ille nok, og medførte at jeg ble nedvurdert som person og mistet noe av min sosiale status i menigheten. Jeg visste godt hva som ventet meg dersom jeg hadde gått til det skritt å trekke meg fra menigheten, altså "melde meg ut". Jeg var så skuffet over Organisasjonen jeg en gang trodde blindt på - men jeg var ikke sterk nok til å ta skrittet ut. Jeg var ikke forberedt på det jeg nå skjønte ville være uunngåelig - nemlig å miste min nærmeste familie og alle gode venner jeg hadde hatt siden barndommen. Jeg hadde ikke noe nettverk utenfor og jeg anså "verdslige" mennesker slik som Selskapet beskrev dem: Onde, selviske, opprørske og uten kjærlighet til det gode. Det fristet meg av den grunn ikke å oppsøke mennesker utenfor. 

Min ektefelle delte ikke min "interesse" for Selskapet Vakttårnets historie og hun ønsket ikke å høre noe om dette. Det ble stadig mindre "åndelig virksomhet" i familien. Jeg klarte ikke lenger å gå på feltet og forkynne om noe som jeg selv ikke trodde på. Troen på Jehova hadde jeg nok fremdeles, men jeg kunne ikke levere litteraturen til Selskapet til folk med god samvittighet. Jeg gikk på møter, men merket kulde og avvisning fra dem som tidligere hadde vært vennlige og som jeg anså som nære venner. Samtaler og samvær ble pinlig og det føltes som om ryktet gikk foran meg og at folk i menigheten pratet mye sammen og sladret om mennesker som "slakket av i Sannheten" og ble "åndelig svake". Jeg var blitt en "åndelig svak" person. 

Jeg har nå vært inaktiv i en del år og livet går videre. Jeg klarer ikke å gjenvinne tilliten til Selskapet og Det styrende råd. Den senere tid har jeg kommet i kontakt en del mennesker som har opplevd det samme som meg, og oppdaget "Sannheten om Sannheten". Det å kunne prate med andre om helt "ulovlige" tema føles befriende. 

Jeg er svært skuffet over at Selskapet ikke forteller sannheten til brødre og søstre over hele jorden. Motivene for å holde tilbake informasjon handler om penger. Det har jeg blitt helt overbevist om. 

Ofte tenker jeg på hvor mye Jehovas vitner kunne vunnet på å slippe jerngrepet. Det burde ha vært reformert. Det kunne vært verdens beste religion for alle som søkte etter fred og åndelig felleskap. Isteden er det kanskje verdens verste religion som styres av frykt, kontroll, regler og svært spesielle tolkninger av Bibelen. 

De siste årene har det vært stort fokus på rettssaker på grunn av seksuelle overgrep mot barn i mange av Jehovas vitners menigheter. Det har fremkommet hjerteskjærende historier i alle deler av verden. Likeså med tusenvis av splittede familier på grunn av ekskluderinger og påfølgende utfrysning. Foreldre som avviser all kontakt med egne barn og vi ser at Selskapet forteller at man ikke engang skal svare på telefonen eller sms fra barna om de tar kontakt. Det er redselsfullt. Jeg skammer meg på religionens vegne over at det er slik. 

Jeg håper på reformer og at en "ny" versjon av Jehovas vitner burde oppstått. Slik det er i dag, så tror jeg at Jehova og Jesus ville forkastet Organisasjonen og stilt de ansvarlige til veggs for det de har gjort. 

Dessverre så tror jeg ikke noe kommer til å skje. Ting kommer til å bli enda mer tilspisset og grepet som Det styrende råd har overfor medlemmene kommer til å strammes til. 

Jeg vil oppfordre alle som leser min historie til å ta en grundig gjennomgang av egen tro og selv om konsekvensene kan bli store, så er et liv i ærlighet bedre enn et liv med løgner og frykt. Og verden "utenfor" er mye bedre enn sitt onde rykte. Det er gode sjanser for å finne "lykken" uten å være en del av en menighet. 

Vennlig hilsen
N.N

-----

Og vi takker for et langt og åpenhjertig brev.

Share on Facebook
Share on Twitter
Please reload

Please reload

Tagger | Stikkord
This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now